Tariffoppgjør og mellom tariffoppgjørene: Arbeidskjøperne fører kamp, men hva gjør fagbevegelsen?

Det norske systemet, kalt den norske modellen, er et klassesamarbeidssystem mellom arbeidskjøpere, staten og fagbevegelsen. Fagbevegelsen underlegger seg de rammene som staten setter, og det er opprettet et forutsigbart forhandlingssystem. Når tariffoppgjøret er over, viser flere artikler i denne nettsida hvordan arbeidskjøperne og staten hver dag i tariffperioden benytter «styringsretten» sin til å angripe lønns- og arbeidsvilkår og faglige rettigheter.

Når det gjelder det konkrete oppgjøret 2018, så vedlegger vi en av flere uttalelser som går imot resultatene i oppgjøret i privat sektor! http://fagforeninga.no/2018/04/13/tariffoppgjoret-2018-derfor-sier-vi-nei/

Vi er nødt til å se prinsipielt på disse oppgjørene og fagbevegelsens rolle: Fredsplikten gjelder i tariffperioden og mekleren kommer inn når forhandlingene er i vansker. Hvis det bryter ut streiker, er tvungen lønnsnemd (voldgift) ikke bare et ris bak speilet, men et tiltak som tas ofte i bruk. Den "bakvendte visa" er at streikene er tillatt så lenge de ikke har særlig effekt!

Streiker, hvis de bryter ut, fungerer som en ventil eller trykkoker hvor medlemmene får ut sitt raseri. Deretter begynner pressekampanjer om hvordan folk blir "rammet", og de streikende tusler tilbake på jobb etter oppfordring fra de heltidsansatte fagforeningslederne.

Fagbevegelsen i Norge er handlingslammet. Den er blitt en serviceinstitusjon som (for)sikrer alt bortsett fra lønns- og arbeidsvilkår og pensjoner. Det sier seg sjøl at et helt sentralt spørsmål blir: Hva slags fagbevegelse trenger vi?

Bare vi fagorganiserte vet hvor skoen trykker. Like lite som vi skal overlate til andre å forvalte kontingenten, skal vi heller ikke overlate det faglige arbeidet til tillitsvalgte eller funksjonærer. De tillitsvalgte skal føre videre de sakene som medlemmene har pålagt dem - ikke først og fremst være hobbyadvokater som forteller medlemmene hva de har lov til.

Lover og tidsbindende avtaler med fredsplikt hemmer oss i kampen for anstendige vilkår. Å sette seg inn i lov- og avtaleverket er nødvendig, men det er enda viktigere å finne ut hvordan vi selv kan utøve makt på arbeidsplassene og i fritida ved direkte, solidariske aksjoner!

Viktigere enn å se på hva som er lov, er å se på hva som er rett. Arbeidskjøperne har en rekke lovlige muligheter til å sabotere lønns- og arbeidsvilkår som er inngått. De kan omgjøre stillinger, bruke innleid arbeidskraft, de kan sette opp prisene, forringe kvaliteten på det vi kjøper, permittere eller si opp arbeidere. Staten kan devaluere, sette opp skattene og drive en økonomisk politikk som driver arbeidskamerater ut i arbeidsløshet, og som gjør det vanskelig for oss å leve.

På samme måte må vi være oss bevisst det arbeidet vi utfører. Skal vi produsere våpen, drivstoff og teknologi som brukes mot fagforeningskamerater i andre land? Skal vi arbeide overtid når det er arbeidsløshet? Skal vi arbeide stadig mer for mindre betaling? Blir varekvaliteten dårligere ved innføring av prestasjonslønnssystemet?

Og vi må være bevisst den rollen vi har som konsumenter av varer og tjenester slik at faglige organisasjoner eller enkeltpersoner ikke bruker restauranter, hoteller o.l. hvor langt dårligere betalte arbeidskamerater slåss for faste ansettelser og elementære faglige rettigheter!

Kapitalen går til angrep på arbeidsfolks levevilkår og rettigheter over hele verden. Det kapitalistiske systemet med sine kriser og kriger vakler og er modent for historias skraphaug.. Det har kanskje aldri vært større behov for en fri fagbevegelse som kjemper for et fritt og arbeiderstyrt samfunn!

 
 

 

 

 



Skrevet av LS av NSF @ Tue, 17 Apr 2018 08:02:37 +0000