Arbeidskjøperne og staten er på offensiven, men hva gjør fagbevegelsen?

"Den Norske Modellen" er et korporativt, trepartssamarbeide, dvs. klassesamarbeid mellom arbeidskjøpere, staten og fagbevegelsen. Fagbevegelsen underlegger seg de rammene som staten setter, og det er opprettet et forutsigbart forhandlingssystem. Arbeidskjøperne og staten binder opp fagbevegelsen med fredsplikt, mens de benytter "styringsretten" sin til å endre lønns og arbeidsvilkår!

 

Fredsplikten gjelder i tariffperiodekjøperne og mekleren kommer inn når forhandlingene er i vansker. Hvis det bryter ut streiker, er tvungen lønnsnemd (voldgift) ikke bare et ris bak speilet, men et tiltak som tas ofte i bruk. Den "bakvendte visa" er at streikene er tillatt så lenge de ikke har særlig effekt!

Streiker fungerer som en ventil eller trykk-koker hvor medlemmene får ut sitt raseri. Deretter begynner pressekampanjer om hvordan folk blir "rammet", og de streikende tusler tilbake på jobb etter oppfordring fra de heltidsansatte fagforeningslederne.

Fagbevegelsen i Norge er handlingslammet. Den er blitt en serviceinstitusjon som (for)sikrer alt bortsett fra lønns- og arbeidsvilkår og pensjoner. Det sier seg sjøl at et helt sentralt spørsmål blir: Hva slags fagbevegelse trenger vi?

Bare vi fagorganiserte vet hvor skoen trykker. Like lite som vi skal overlate til andre å forvalte kontingenten, skal vi heller ikke overlate det faglige arbeidet til tillitsvalgte eller funksjonærer. De tillitsvalgte skal føre videre de sakene som medlemmene har pålagt dem - ikke først og fremst være hobbyadvokater som forteller medlemmene hva de har lov til.

Lover og tidsbindende avtaler med fredsplikt hemmer oss i kampen for anstendige vilkår. Å sette seg inn i lov- og avtaleverket er nødvendig, men det er ennå viktigere å finne ut hvordan vi selv kan utøve makt på arbeidsplassene og i fritida ved direkte, solidariske aksjoner!

Viktigere enn å se på hva som er lov, er å se på hva som er rett. Arbeidskjøperne har en rekke lovlige muligheter til å sabotere lønns- og arbeidsvilkår som er inngått. De kan omgjøre stillinger, de kan sette opp prisene, forringe kvaliteten på det vi kjøper, permittere eller si opp arbeidere. Staten kan devaluere, sette opp skattene og drive en økonomisk politikk som driver arbeidskamerater ut i arbeidsløshet, og som gjør det vanskelig for oss å leve.

På samme måte må vi være oss bevisst det arbeidet vi utfører. Skal vi produsere våpen, drivstoff og teknologi som brukes mot fagforeningskamerater i andre land? Skal vi arbeide overtid når det er arbeidsløshet? Skal vi arbeide stadig mer for mindre betaling? Blir varekvaliteten dårligere ved innføring av prestasjonslønns-systemet?

Og vi må være bevisst den rollen vi har som konsumenter av varer og tjenester slik at faglige organisasjoner eller enkeltpersoner ikke bruker restauranter, hoteller o.l. hvor langt dårligere betalte arbeidskamerater slåss for faste ansettelser og elementære faglige rettigheter!

Kapitalen går til angrep på arbeidsfolks levevilkår og rettigheter over hele verden. Det kapitalistiske systemet vakler og er modent for historias skraphaug.. Det har kanskje aldri vært større behov for en fri - fagbevegelse som kjemper for et fritt og arbeiderstyrt samfunn!

 

 

 

 



Skrevet av LS av NSF @ Sat, 26 Jan 2019 16:50:38 +0000